I 1997 blei min 1984 Ford Granada 2.3L Jubileum sedan bytta ut med en 1983 Ford Granada 2.3L stasjonsvogn. Og det er denne 1983-modellen dette handler om.

Dette var en trofast bil med fantastiske kjøreegenskaper. Vi hadde et kjempegodt forhold i mange år. I 2004 anskaffet jeg meg en 1998 Ford Mondeo 1.8 TD Ghia stasjonsvogn. Men jeg klarte ikke å parkere Granada’n for godt.
I august 2004 reiste Granada’n og jeg til Granada-treff på Gol. Jeg hadde satt opp lapp i ruta at han var til salgs. I siste svingen før Gol sentrum kasta han den høyre tusenmetringen. ”Jeg vil ikke selges!” Det var flere som var interessert, men det ble ikke noe salg.
Men vi hadde oss mange fine turer utover høsten. I november skulle jeg skru av skiltene. For å få av skiltet bak, måtte jeg kjøre bilen litt fram. Men da ville han ikke starte! Det hadde aldri skjedd før! ”Jeg vil ikke miste skiltene mine!” Men jeg fikk av skiltene! Utpå vinteren fikk jeg hjelp til å taue bilen til verksted. De fikk start på den. Og da vi skulle taue hjem igjen (den var jo uten skilt) starta Granada’n så lett som bare det! Han var jo kommet på verksted, og så vel et visst håp! Da jeg skulle rygge han inn i garasjen var det full stopp! Jeg fikk bare så vidt inn bakenden! ”Jeg vil ikke inn igjen der uten skilt!” Men det var ingen kjære mor, selv om jeg måtte dytte han inn.

Våren 2005 solgte jeg bilen. Den nye selgeren fikk start på han. Men så kom den dagen den nye eieren skulle selge bilen. Granada’n gikk som bare det opp Gaularfjellet fra Vetlefjorden. Men da han kom til kommunegrensa oppå fjellet var det full stopp! ”Jeg vil ikke forlate Balestrand!”

Tror du Granada’n min hadde sjel? Det tror jeg!

Og du, historien er 100% sann!